av Espen Stueland,
Oktober, 2019.

Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Poet og essayist Espen Stueland har skrevet et intellektuelt portrett av folkelivsgranskeren Eilert Sundt i diktform. «Sakpoesi» kaller han sjangeren. Og det gir fullt og helt mening. Stuelands underlige valg av form er rett og slett perfekt, merker man når man begynner å lese. Mange har skrevet om Sundt, men Stueland har et unikt grep om kunnskapen som premiss og problemstilling i Sundts virke. Samfunnet må bygges på kjensgjerninger, ikke synsing eller fordommer. På Sundts tid var ikke det noen selvfølge. Men hvilke kjensgjerninger? Stueland viser det åpne, nysgjerrige i Sundts arbeid. Man måtte lytte til folket, ikke bare betrakte dem på avstand. Gjennom to tiår reiste Sundt omkring i Norge og skrev om sine funn med en besnærende frenesi. Stueland fanger alt sammen i sin sakpoesi. Resultatet er en eksplosjon av tanker, perspektiver og språk.